Akvaveterinærenes forening tok initiativ til  et møte med Mattilsynet sammen med Tekna og Sjømat Norge. Tema for møtet var vår bekymring over de nye grensene for bruk av ikke-medikamentelle avlusningsmetoder på oppdrettsfisk.

Vi påpekte i møtet at fiskehelsepersonell ofte står i et etisk dilemma når de må velge mellom hensynet til området og fiskehelsen. Vi advarte også mot at uforsvarlig praksis kan føre til konkurransevridning i favør av useriøse aktører, og understreker at det er viktig å se på de underliggende årsakene til høy dødelighet og smittepress i oppdrettsnæringen.

Veterinærforeningen oppfordrer til at saker der fiskehelsepersonell får forvaltningsmessig oppfølging også bør føre til en gjennomgang av oppdretters drift. Vi mener at oppdrettere må holdes ansvarlige for å sikre god fiskevelferd og at produksjonen ikke skal reguleres gjennom fiskehelsepersonell.

Vi gjentok også tidligere innspill fra møtet 24. juni, om at veilederen har for høyt detaljnivå, og at kravene til sårgrense og effekt av behandlinger kan føre til praktiske utfordringer og økt smittepress.

I møtet 24. juni 2024 ble følgende spilt inn:

  • Veilederen har for høyt detaljnivå. Det fører til betydelig større detaljforvaltning enn vi ser innenfor andre veterinære sektorer. 
  • Det er utfordrende med kravene til maksgrense for sår, da scoringsveilederen er svært bred og uten omtale av prognose for sårheling.
  • Særlig utfordrende med store uttak av fisk for å fastslå innslag sår.
  • Spesifikt om vurdering av sår
    • score 2 er en bred score
    • sårheling/prognose er ikke omtalt
    • alle metoder for vurdering er heftet med stor usikkerhet
    • alt er ikke gjennomførbart i praksis
    • observasjon av enkeltfisk med sår grad 3 er svært vanlig i perioder – avlusning av slik fisk vil ifølge veilederen innebære uforsvarlig behandling  
  • Høy deltaljeringsgrad i vedlegget genererer behov for økt forvaltningsmessig oppfølging, uforsvarlig praksis må ikke bli en konkurransefordel. 
  • Kravene (herunder grenser for sår) resulterer i at mange avlusinger ikke kan gjennomføres. Dette får ringvirkninger i form av begrenset slaktekapasitet, slakte-kø og at lusesituasjonen kommer ut av kontroll i flere områder. 
  • Kravet om minimum 75 % effekt vil medføre hardere mekaniske-og potensielt flere medikamentelle behandlinger.
  • Vedlegget bør oppdateres med siste kunnskap om vannkvalitet. Metallutfelling er ikke omtalt, men det er en betydelig risiko.Totalgass burde også nevnes.
  • Mange verdier må vurderes sammen og ikke hver for seg. Det er ikke hensiktsmessig å detaljregulere da de ulike faktorene virker inn på hverandre.
  • Oppdretter har ansvar dersom de har fisk i sjøen som ikke vil tåle avlusing.
  • I dag premieres oppdrettere for de samme beslutningene som fiskehelsepersonell kan straffes for (unntaksvekst). 
  • Dyreeier har et selvstendig ansvar for å sikre god fiskevelferd. Veterinærforeningen oppfordrer til økt fokus på dette fra forvaltningens side, og særlig i beslutninger som ikke krever involvering av dyrehelsepersonell. Eksempler på dette er beslutninger vedrørende produksjonsregimer i settefisk og sjø, samt utsettsplanlegging.
  • Veterinærforeningen, TEKNA og Sjømat Norge oppfordret til å sende vedlegget på oppdatert høring. 
  • Produksjonen skal ikke reguleres gjennom fiskehelsepersonell. Oppdretter har som dyreeier et selvstendig ansvar for å sikre god dyrevelferd og -helse.